24. Reflekser, vin på fat, sauebønder – og nevrologer som slåss

Når vi perkuterer, legger vi en finger på brystkassen eller buken til pasienten og trommer på fingeren med den andre håndens pekefinger eller langfinger. På brystkassen hører vi en karakteristisk hul lyd på grunn av luften i lungene. Trommer vi akkurat der hjertet ligger inntil brystveggen, er lyden mer avdempet. Avdempet lyd hører vi også hvis deler av lungene er fylt med puss fra en lungebetennelse eller væske på grunn av hjertesvikt. På samme måte hører vi en hul lyd over det meste av bukhulen, men en annen og mere dump lyd der for eksempel leveren ligger an mot bukveggen.

Perkusjonsteknikken har en lang historie. Den ble brukt for å teste innholdet i øltønner og vinfat. Østerrikeren Leopold von Auenbrugger (1722–1809) introduserte teknikken for medisinsk bruk (1). Faren drev vertshus, og Leopold lærte tidlig å perkutere for å teste mengden av vin på fatene i kjelleren. Da han utdannet seg til lege, begynte han å bruke perkusjon for å påvise væske i kroppens hulrom, for eksempel væske i brysthulen hos pasienter med tuberkulose.

Den berømte nederlandske legen Herman Boerhaave (1668–1738) omtalte sauebønder i Sveits som brukte små hammere til å perkutere dyrene på skallen, rett bak hornene. De lyttet etter hjernecyster forårsaket av parasitten Echinococcus (2). Inspirert av alpebøndenes perkusjonshammere fant skotten Sir David Barry (1781–1836) opp en egen hammer til perkusjonsundersøkelser av bryst- og bukhulen hos mennesker. Senere ble det utviklet mange forskjellige perkusjonshammere (3).

I 1875 beskrev Heinrich Erb (1840–1921) og Carl Friederich Otto Westphal (1833–1890) viktige observasjoner om knerefleksen og hvordan den kunne påvirkes av nerveskader. Selv om senereflekser lenge hadde vært et kjent fenomen, var det først nå at reflekstesting ble vanlig i nevrologisk undersøkelse (3). I begynnelsen var det vanlig å slå på senene med kanten av hånden, eventuelt med tilfeldige gjenstander man hadde på legekontoret. Men snart begynte man å bruke perkusjonshammere. Disse var lette og lite egnede. Derfor konstruerte amerikaneren John Madison Taylor (1855–1931) den første spesiallagde reflekshammeren i 1888 (3). De fleste har nok sett denne hammeren, med sitt karakteristiske trekantede gummihode. Den blir fortsatt brukt av mange nevrologer (figur 1).

Gjennom årene har det blitt lagd en rekke ulike reflekshammere. Den aller vanligste er nok Babinski-hammeren (figur 1). Men også den har sin spesielle historie. Under et stort nevrologmøte i Wien rundt 1920 satt Joseph Francois Felix Babinski (1857–1932), amerikaneren Abraham Rabiner (1892–1986) og flere andre i salongen etter middagen med sigarer og konjakk. De diskuterte mulige årsaker til invertert plantarrefleks, som Babinski tidligere hadde beskrevet (Babinskis tegn) (4). De var uenige, og det oppsto en heftig krangel som raskt utviklet seg videre til en dramatisk slåsskamp. Etter en stund ble de stridende parter forsont. Babinski ga da reflekshammeren sin til Rabiner. Vel hjemme i USA tittet Rabiner grundig på hammeren og lagde sin egen variant. Den har et helt rundt hode som ved behov kan skrus av og festes på siden av hammerskaftet, parallelt med dette. Det er denne versjonen som er blitt oppkalt etter Babinski (3).